Våknet fra dvale, fant roen i stolen

Sted: Gjøva

Dato: 10. August
Temperatur: 20 grader 
Sikt: 5 m
Dykkere: Nils Petter og Fredrik

Etter mange år i dybden, altså ikke under vann, men i dyp søvn, eller dvale om du vil. Jo dvale, blir riktig begrep, en tilstand med nedsatt aktivitet og livsfunkjson. Altså etter en lang tid med dvale, fant Gylta og Flyndra hverandre på kassa ved Kiwi, det var akkurat dette som skulle til for å vekke de og lørdag ble til søndagsdykk.


Det hersket nok en viss tvil hos både den ene og den andre fisken. Men begge to visste sin besøkelsestid, og nye "Ellen", Elon, ble lastet med utstyr og tyngde. Etter litt famling i SnorkelBua, var det bare å fyre Buster, og denne gangen var det nok fiskene som kjente på en viss skepsis ... eller kanskje snarere redsel. De er en truet art, i følge medier og forskere. En truet art i fjorden vår og i alle fall frem til nyttår. 2026 blir nok starten på det gode liv for våre venner i fjorden, da er det totalfredet.

Men altså vi kom oss ut til Gjøva og herremin for en deilig følelse det var, altså, været var på plass dykkermakker var på plass, ja livet smilte, til tross for at søndagen var som mange søndager tidligere har vært, litt trang i formen, eller nøtta om du vil. Som man har savnet gummi og vaselin. På med drakta, og vaselin i barten. Sikten var ikke ille, tross Floris sine herjinger og relativt høyt vann og litt vind. Sikten var nesten bra faktisk, men rå var den ikke. Det kommer nok. Er det dødt? Neida, ikke helt, men vi så ikke mengder med fisk av større slag. Ikke at er forventet søsken av Flyndra der ute blant de bratte fjellsidene. Gylta's familie forvetnet vi en del av. Og noen kan se ut til å ha vært produktive, for yngel var det flust av. Vi hilste på 4-5 av det som kan ha vært brødrene, eller i beste fall foreldrene, men den store mengden av større gylter så vi ikke, ei heller den store størrelsen. De vi hilste på var mellom 700-900 g, anslagsvis, og vi er ikke kjent for å male med tykt lag.

Vi fant oss en helt nydelig stol for en der ute på øya som hører Son til, men som ligger et drøyt harpunskudd unna kråkeland, altså Moss. Dette ble forhåpentligvis starten på slutten eller hva egentlig bare starten på en rekke dykk fremover. Bli ble faktisk så gira, at en av oss husket å snu i tide, mens den andre allerede var på rett kurs for flere år siden. Ja så gira, at vi blåste liv i den gamle bloggen her og håper og tror på vaselin i barten om ikke lenge. At vaselinen i det hele tatt var ved sine fulle fem, altså boksen var ikke full, men den hadde i alle fall innhold, årgangs sådan, etter en tilværelse i båt som både har ligget over og under vann en rekke år. 

Flere bilder kommer kanskje.