Svarte banan for en fantastisk drittdag

Sted: Nes Camping
Dato: 16. februar
Temperatur: 2-3 grader
Sikt: 7 meter +/-
Dykker: Nils Petter, Rune og Fredrik + Sindre og Marius med dykkeleder

Det finnes knapt mye verre en å få en svart banan når man egentlig har lyst på en gyllen fin en. En svart banan er råtten. Inni er de like, tenker du, men jeg tenker ikke på det ytre. En banan med svarte flekker utenpå kan fortsatt være god innvendig, men er du svart innvendig, ja så er du vel for pokker det. La oss starte på begynnelsen ....


Det hele begynte på torsdag. Flyndra fant det tilslutt kjedelig å ligge der stille og fredelig med vanvittig bra kammo. Å være landkrabbe kan være fint innimellom, eller kan det det? Uansett, det var lenge siden siste vannkjenning og jeg tenkte nok er nok. En kjapp titt på kalkulatoren ga meg svaret. Gylta har barnefri og da er han selvfølgelig klar for å fryse litt, eller finne dybder der temppraturen er slik gyltene liker det. Som sagt lenge siden vannkjenning, ja helt siden annenhvertirsdag, altså for to dager siden. Med mange år med en flott havfrue, fant jeg det klokt å spørre med omhu. "Til helgen skal jeg dykke. Passer det best lørdag, søndag eller begge deler?". Hva skal man svare på noe slikt? For å gjøre svaret mer oppriktig, la jeg tl at jeg hadde skaffet henger og vi rydder og kjører på den velkjente "fyllingaturen" først.

Fredagen gikk med til å glede seg og holde seg unna det man vanligvis digger med fredag. Tenker hverken på freddan eller senkveld, men rødvin. Med best mulig utgangspunkt fikk flyndra med seg en episode av winxs, forøvrig en flott barneserie med mye fridykking, før lessing av hengner og resten av bananstyret begynte. Med visshet om at fyllinga stengte tolv, rygget jeg raskt ned oppkjørslen og rett i grøfta. For en start. Vi kom oss opp og rakk fyllinga ... med god margin. Vi sparte til og med 62 kroner på å kjøre to ganger gjennom porten. Dette lovet godt for dagen til tross for en bokstavelig talt skeiv start.

Den gang ei, det fortsatte, men før det møtte vi god sikt, SnorkelHekkel og to gode boblemenn fra MUK i følge med en dyktig og hyggelig dykkeleder. Svartskaten eller Blå-kjell var ikke å se, noe vi egentlig visste på forhånd. De har til vane å hverken dykke ned eller dukke opp.  På vei til vannet syntes jeg det var lurt å droppe litt vekt. I steden for blybelte på 11 kilo valgte jeg kamerariggen til 20 laken. Herlig. Faen og svarte banan. Det må være lov å banne i en slik stund. Linsa fikk seg tilsynelatende en stygg smell. Men som jeg alltid sier, pult er pult uansett om den er merket grønn, gul eller rød. I vannet og alle tre snorkelpikkene fnøs litt av dette med strøm. Hvor feil kam man ta? Det var strøm nok til å få krefter i beina. En herlig treningstur lå for døren.

Heldgivis, eller beklageligvis, var det ikke bare jeg som ikke helt hadde dagen. Sindre, en kraftspiller på Soon IBK, trodde muskelmasse var nok og droppet blylomma alt for tidlig. Men litt søken og mange plask med føtter i vannskorpa ga resultat. Lomma kom på plass. På denne tiden hadde SnorkelHekkel fåt dårlig tid, han skulle tross alt på party, og jeg fått kalde føtter. Et tips til kalde føtter er jo selvfølgelig en termos med varmt vann ...

Denofa 13
Vi hadde jo en missjon. Den het Denofa. 13 var nummeret på lektern som sank på femtitallet. Kanskje dette var nummeret til uløkka. Etter litt påfyll av varmt vann la gylta og flyndra på svøm etter bobler. Det hadde blåst opp og strømmen hadde fortsatt ikke gått. Vi svømte langt og skrått mot strømmen. Så langt at vi nesten gikk på grunn ved Bilekrakken. Da fant vi ut at her er det hverken bobler eller smørlekter. Ikke nok med det, vi var slitne. På vei innover var vi selsagt fortsatt på jakt etter bobler .... "Her bruser det verre enn champagne" utbrøt gylta og ikke lenge etter fant champagnen overflaten. Her ligger Denofa 13 var den gledelige meldingen. Selv var jeg så sliten og hadde fått litt ufin farge på spyttet mitt. Det ble med ett neddykk og et bilde. På veien opp mistet jeg sharken. Ikke den som tilhører Soon Fridykkerklubb, men snorkelen min. Nå var det i alle fall bare å legge seg på båten og ta turen til land. Gylta var i bedre form og jobbet hardt for å få litt footage. Modellen som valgte å ikke posere på baugen for meg, gjorde en fin produsent jobb. Kanskje det er lurt med en rolle til hver person.

Nok et fantastisk dykk (imponerende 2 timer i vannet) ble avlsuttet med å søle rødvin på buksa, bordet, gulvet og sofaen. Skulle ønske jeg kunne glede meg til søndagen, men det kan jeg ikke. Null dykking og enda verre, Gylta har planer og ny vannkjenning.

Video fra dykket:


Noen flere bilder: