Det å vente på noe godt

 Sted: Krokstrand
Dato: 23. oktober
Temperatur: 12 grader
Sikt: 7 m
Dykkere: Fredrik

Det har vært skrevet mye om venting den siste tiden, og ventetiden har vært lang den. Det var derfor mye optimisme i kroppen da den ble smurt inn med babyolje ....  Alle kjenner jo begrepet: Den venter ikke forgjeves som venter på noe godt. Jeg hadde jo tross alt ventet bortimot en uke, eller kanskje over en uke. Når jeg i tillegg egentlig skulle vært i sjøen på morgenen, var ventetiden lang.

Men altså. jeg ventet på noe godt. Et herlig kveldsdykk med god sikt og kanskje en dykkerkompis eller to. På Krokstrand var det tåkete, mørkt og skikkelig ensomt. Likevel drakta var allerede tatt på etter babyolje-stuntet, vannet så klart og fint ut og den første flate ble observert allerede da første fot gikk i vannet. Første ørret like etter hodet lå i vannet.

Men så ble det stilt, eller i alle fall stillere enn det har vært tidligere. Sikten var heller ikke så bra som før og lyktene mine hadde lite batteri. Etterhvert mistet jeg båten og harpunen etter at den hadde slitt seg, og jeg fikk til stadighet krampe i leggene, siden jeg kom rett fra innebandytrening. For å toppe det svømte jeg rett inn i en brennmanet. Det føltes som å svømme på en våt plastpose, men da jeg formerlig kjente leppen hevet seg, trodde jeg toppen på begeret var nådd. Men jeg tålte mer, for det skulle bli mer ... da jeg kom hjem viste det seg at bildene heller ikke var av det gode slaget ....

Heldigvis har jeg et digert beger og kom til å tenke på et annet kjent ordtak om venting. Mange forsømmer den lille lykken, mens de forgjeves venter på den store. Dette i følge den velkjente Sai Zhenzhu. Ikke velkjent sa du? Her snakker vi Pulitzer altså, for ikke å snakke om Nobel. Hennes ekte navn er Pearl Buck.

Den lille lykken var det vel egentlig nok av. Det å finne igjen båten, og ikke minst harpunen, etter å mistet den. Det å finne ut at noen av bildene var såpass dårlige at det ble litt artistisk preg på at par av de. Det å ta på drakt innendørs og skli god varm, mutters alene i en blikkstille Oslofjord. Bare det å være ute i frisk natur. Masse liv i vannet, for det var tross alt en del og se. Mange, mange ørret, 5-6 torsk, masse hvitting, snegler som hadde sex og masse krabber som flyktet fra både dykker og sultne torsk. For ikke å glemme de flate i flatland. Var til og med så heldig å få ligge ved siden av en, mens den gjorde det den egentlig gjør mens den ligger der. For den ligger ikke på bunn for å sole seg på natta. Selv ikke flyndrene er så dumme. Nei den ligger å venter på at mat skal komme forbi. Det gjorde det, akkurat mens jeg lå der nede. Artig å se den snappe så kjapt ... Snappa her ... snakk om å ikke vente forgjeves. Joda det var egentlig nok lykke å ta med seg. Til og med det å få en brennmanet i trynet er delvis lykke. Det svir, men akkurat ikke nok til at det gjør vondt. Det blir litt sånn godtvondt- Litt sånn "Spank me" følelse over det hele.

Dykking er fortsatt artig, og jeg slutter å vente forgjeves. Neste ventetid blir kortere, garantert. Det blir vannkjenning i løpet av helgen for egen regning. Hvor, når og med hvem er helt uvisst, men den lille lykken skal finnes da også.