Skillet mellom klinten og hveten

Sted: Jeløya (sundet mot Gjøva) og Bevøya

Dato:  18/06-2014

Vanntemp: 17 grader, adskillig kaldere lenger ned
Sikt:  1 m, adskillig bedre lenger ned
Dykkere: Christian, Nils Petter og Fredrik

Å skille klinten fra hveten er et uttrykk med tradisjoner og kristent sus. Det stammer fra Matt. Kapittel 13 vers 25, dessverre har moderne oversettere forkludret utrykket og oversatt det til "sådde ugress blant hveten". Men hva betyr dette utrykket? Jo det betyr å skille det verdiløse fra det verdifulle. Og altså dette skillet tok vi en nærmere titt på en onsdagskveld i Sonskilen.

 To glade lakser strippet i havna til glede, nytelse eller misunnelse fra forbipasserende, folk med hvitvinskos på terassen på "danskebåten" og gjess. Turid, eller Bettan om du vil, tente på alle plugger og tok oss raskt ut til brygga på Son Spa der en lett chablismarinert Hallan ventet på SnorkelTaxi. Turen gikk til sprekken i Jeløya. En sprekk ingen av oss har vært i tidligere, og ikke mange andre heller. Å kalle det en jomfrusprekk, kan bli i drøyeste laget, men dog første gang for oss. Sikten var rævva. Altså lett brun og ikke på langt nær det vi hadde håpet på.

Etter ett neddykk kom derimot Gylta opp som en kule med smil om munnen som om han hadde funnet sprekken. Det hadde han ikke, men han fant sikten. 3-4 meter ned er det knallsikt bedyret han. Reka testet og konstanterte at det var litt bedre lenger ned. Men her har det tydelig vært misskommunikasjon. Ved nærmere sjekk lå skillet mellom den verdiløse sikten og den verdifulle sikten på 7-8 meter. Dette bringer oss tilbake til skillet mellom klinten og hveten. Skillet var veldig tydelig og man gikk fra grums til godsikt. Og det gjaldt ikke bare sikt, men også temperatur. Fra deilig forsommervarme til skikkelig høstkulde. Man kjente overgangen på kroppen og i trynet. Merkbart mye kladere der nede. Og vi som mente vi hadde funnet et Gylte sted. Ikke en Gylte å se, bortsett fra vår egen. Men vi kom frem til at det ikke var så rart. Det var så kaldt der nede at selv ikke fisken trivdes. Gylta (fisken) er som kjent en frysepinne og det var rimelig å anta at denne koste seg i grumset lenger opp, og der så vi hverken sprekk eller fisk, så vi pakket tomhendt sammen og fartet til Bevøya for å oppleve akkurat det samme. Flyndra surra rundt på grunna og kunne konstantere fakta. Flere gylter av det store slaget ble observert, men da var man så nærme at harpunen var forbi og fisken skvatt som en ørret og ilte avsted.

Reka fant ut at han koste seg bak spakene, altså med fotoappratet og her har vi en gryende UV-Fotojeger på gang. Mange lovende bevis på dette :-)

 

Det ble ikke fullklaff før vi var tilbake i stabburet til Reka og teamet opp med Dilla. Her ble det hvitvin og .... reker ... og mange gode historier. En topp avslutning på en tur i det verdiløse og verdifulle.

Dagens Selfie: